Synovate har kommet med nye tall, og det er trist lesning for kulturlivet. Kulturinstitusjonene og spesielt festivalene har tapt terreng. Er det grunn til å fortvile? Nei, jeg tror ikke det. Det er imidlertidig grunn til å tenke på samarbeid mellom kultur og næringsliv på nytt.
Kultursponsing som begrep har i Norge referert til både gavevirksomhet/støtte og en forretningsmessig avtale med klare mål og stadig større forventninger om motytelser. I nedgangstider er det ikke unaturlig at bedrifter er forsiktige med all pengebruk, enten det dreier seg om markedsførings- , HR-, kommunikasjon-, drifts- og andre utgifter. Det som oppfattes som unødvendig kuttes, og gavene kanskje aller først. Spesielt hvis mottakeren ikke er spesielt trengende. Kulturlivet sett under ett har mottatt så mye statlig støtte i de senere år at det er nok mange bedrifter som vil prioritere å gi sine gaver til andre.
I Norge har vi heller ingen betydelig skatteincentiver som motivererer giverglede til kultur.
Samtidig er business-relasjonen blitt tøffere. Bedrifter ønsker reelle motytelser med relevant verdi. Kanhende en del kulturinstitusjoner ikke har maktet å levere godt nok. Dessuten kan jo billetter kan kjøpes uten å være sponsorer, logoeksponering blir fort komplisert og vanskelig - ihvertall sammenliknet med idrettsarrangementene- og de store kundearrangmentene har de uansett redusert.
Hva har da kulturlivet å bidra med?
Omdømmebygging er fremdeles viktig, men i nedskjæringstider, knytter omdømmet seg raskere til i hvilken grad man makter å beholde arbeidsplasser.... Ny internasjonal forskning peker imidlertid på at kulturens og kunstens kunnskaps- og vitensunivers, dets holdninger, språk og virkelighetsforståelse vil bli essensielt for bedrifter som vil lykkes. Men det er ikke sikkert at en tradisjonell sponsorkontrakt er den beste transaksjonsformen. Det er meget mulig at kulturlivet i fremtiden må belage seg på pakke inn sine "goder" i en ny innpakning og selge den til bedriften som en vare -- eller som en konsulenttjeneste. Dette er krevende: man få definere og skape sine egne salgbare "produkter", og man må ha evne og vilje til å sette seg inn i markedet og dets behov.
Mange vil naturlig nok hevde at dette er ødeleggende og forstyrrende i forhold til den oppgaven kulturlivet er satt til å utøve: nemlig skape, forvalte og formidle kunst og kultur. For disse vil nok nærkontakt med næringslivet i fremtiden handle om mesenater, og gaver fra almennyttige fond -- i den grad vi har denslags i Norge.
For de som er villige til å kommersialisere sine produkter vil inntjeningsmulighetene være store, spennende og utfordrende. Men kanskje enda viktigere vil disse aktørene enten de er enkelt kunstnere, kulturinstitusjoner eller organisasjoner bidra til at bedrifter blir bedre arbeidsplasser, ta klokere avgjørelser og bidra til et mer humant samfunn. Ikke en dårlig trade - off!
